Planeter og deep-sky i vindkast

Årets andre medlemskveld på NOVA ble gjennomført lørdag 25. januar. Dette var reservedagen, og da fikk vi full klaff med klare forhold – riktignok med en del vind og vindkast. Første del av kvelden var med visuelle observasjoner, og vi startet med planetene. Vi var da inne i en periode hvor nesten alle planetene greit kunne ses på en tidlig kveldshimmel – med ideell timing for denne observasjonskvelden! Venus, Mars, Jupiter og Saturn er lyssterke planeter som alle stod fint til. Saturn og Venus gikk først ned i vest og stod nær hverandre på himmelen.

Etter planetobservasjonene fulgte vi på med deep-sky-objekter. Lange mørke netter er ideelle for å studere disse. Vi begynte med Oriontåken (M42), som står flott til på vinterhimmelen. Det er nok det mest spektakulære deep-sky-objektet for visuelle observasjoner. Det ligger like utenfor «stuedøren» vår, 1400 lysår borte og med en radius på rundt 12 lysår. Vi så også på Ugletåken (M97) og supernovaresten Krabbetåken (M1).

Vi måtte selvfølgelig se på vår store nabogalakse Andromedagalaksen (M31) drøyt 2,5 millioner lysår borte med anslagsvis 1000 milliarder stjerner, samt galakseparet M81 og M82 i Store Bjørn 12 millioner lysår borte.

Etter de visuelle observasjonene forsøkte Nikolai Hansen og Rune Solberg seg med fotografering. Det var utfordrende med all vinden som gjorde at objektene mye av tiden spratt opp og ned i feltet. Alle bildene ble tatt med et ZWO ASI071MC Pro fargekamera. For planetene ble de beste bildene fra kortere opptak stakket med AutoStakkert!, og Registax ble benyttet til bildebehandling. Oriontåken ble tatt med litt under 15 minutters eksponeringstid (175 eksponeringer á 5 sekunder) med et kameraobjektiv av typen Samyang 135 mm ved F2,8.

- Rune Solberg