Komet C/2022 E3 (ZTF) er i fokus hos amatørastronomer og i media om dagen. 31. januar var kometen nærmest himmelens nordpol og Polarstjernen, og 1. februar passerte den nærmest Jorden. Noen vil kanskje ikke si at en avstand på 42 millioner km er nær, men kometen er et gigantisk objekt som også i en slik avstand får stor utstrekning på himmelen. Om du ikke har sett kometen ennå, bør du benytte første og beste sjanse, dvs. klarværskveld. Det er nå den er lyssterkest. På det nærmeste kunne den ses med det blotte øyet om himmelen var ordentlig mørk. Med prismekikkert, er den lett å finne og se. I løpet av februar har den forsvunnet langt utover i Solsystemet igjen og er i ferd med å bli et lite, lyssvakt objekt.

I tre måneder har det vært usedvanlig mye overskyet vær (og nedbør), og dermed lite suksess med observasjonskvelder. Endelig fikk vi klaff den planlagte observasjonskvelden fredag 20. januar. Vi ankom kl. 19, men måtte bruke den første timen på en strabasiøs ferd på stien fra øvre parkering der det lå nesten 1 m snø i terrenget. Vel oppe på toppen måtte det måkes tak og stier. Først nærmere kl. 21 var vi ordentlig i gang med observasjonene. Kveldens store attraksjon var komet C/2022 E3 (ZTF), som da befant seg i de nordlige delene av Bjørnevokteren. Lysstyrken lå kanskje på rundt 6 denne observasjonskvelden.

I tre måneder har det vært usedvanlig mye overskyet vær (og nedbør), og dermed lite suksess med observasjonskvelder. Endelig fikk vi klaff den planlagte observasjonskvelden fredag 20. januar. Vi ankom kl. 19, men måtte bruke den første timen på en strabasiøs ferd på stien fra øvre parkering der det lå nesten 1 m snø i terrenget. Vel oppe på toppen måtte det måkes tak og stier. Først nærmere kl. 21 var vi ordentlig i gang med observasjonene. Kveldens store attraksjon var komet C/2022 E3 (ZTF), som da befant seg i de nordlige delene av Bjørnevokteren. Lysstyrken lå kanskje på rundt 6 denne observasjonskvelden.

Torsdag 10. november møttes vi til medlemsmøte med foredrag på Skjeestua i Stokke. Der fikk vi lære mer om ESAs romsonde, Solar Orbiter.

På de høyeste fjelltopper og de fjerneste øyer kan man risikere å støte på et solteleskop, og i verdensrommet er det til enhver tid en håndfull satellitter og romsonder som overvåker stjerna vår. For snart tre år siden ble nok en sonde sendt opp i rommet, ESAs egen Solar Orbiter. Trenger vi egentlig enda en måte å studere Sola på?

Nybygget «Nye Sirius» på NOVA skal hvile på et stålfundament som igjen hviler på betongsøyler støpt på dugnader i sommer og høst. Nå har vi ventet i flere uker på at værforholdene skulle tillate et helikopter fra helikopterfirmaet Pegasus på Torp å løfte stålbjelker og diverse materialer opp til NOVA. Men lave skyer og tåke har gjentatte ganger gitt nye utsettelser. «Dette er den verste årstiden for helikoptertransport», sier de i Pegasus. Men søndag 30. oktober var forholdene endelig tilfredsstillende – høye/tynne skyer og vindstille vær. Etter omfattende innsats fra Pegasus og en solid og dyktig dugnadsgjeng utstyrt med hjelmer, vernebriller og hørselvern kom stålbjelkene på plass.

En god stund nå har medlemsmøtene våre for det meste funnet sted på Holms i Larvik. Den siste tiden har det imidlertid vært vanskelig å få plass der, så nå har vi funnet et nytt lokale vi ønsker å prøve ut, Skjeestua i Stokke. 

Fredag 28. oktober var det da klart for et nytt medlemsmøte med foredrag. denne gangen i nytt lokale. Foredragsholder var Yngvild Andalsvik, som er fagsjef for romovervåking ved Norsk Romsenter.

Svalbard gjennomgikk i år en av de mest grå og stormfulle vintre på lenge, men DSE tok med seg godvær og opplevde en aldeles spektakulær solformørkelse fredag 20. mars. Det ble for første gang på lenge helt klar himmel, og den tørre polare atmosfæren gjorde det lett å se korona og protuberanser visuelt under totaliteten.

Årsrapporten inneholder regnskap og budsjett samt styrets forslag til aktiviteter i 2016 og vil bli behandlet på DSEs  generalforsamling 13. februar 2016.