Endelig en kveld med klarvær!

Høsthalvåret var preget av usedvanlig mye overskyet vær. Hver eneste observasjonskveld vi inviterte til fra august og helt fram til årsskiftet, var det overskyet. Med et ørlite unntak av en halv times tid under NOVA-Treff i september. Det er slettes ikke første gangen vi opplever at været er så begredelig over lang tid, men det er heldigvis sjelden. Forrige gang var høsthalvåret 2019. Da dukket ikke klarværet opp før i januar året etter. Heldigvis er gjerne senvinteren og våren bedre.

Men endelig skulle det snu, selv om det så veldig usikkert ut helt til det siste. Observasjonskvelden fredag 12. januar 2024 var overskyet, men værmeldingen antydet at det ville klarne sent på kvelden på reservedagen 13. januar. Vi sende derfor ut melding om at vi ikke kom til å starte kl. 19 som planlagt, men heller vente til kl. 21. Det viste seg lurt, for det var ikke før ved 23-tiden at det klarnet. Og det skjedde ganske brått, for en halv time senere var det nesten ingen skyer.

Det var tydeligvis behov for en klarværskveld skal man dømme etter oppmøtet. Ti personer møtte opp, og flere av dem hadde ikke vært på NOVA før. Vi startet derfor, før skyene forsvant, med en omvisning i alle tre bygningene og med en titt på den store plattformen der nybygget «Nye Sirius» kommer.

Etter ytterligere litt venting, der vi fikk tiden til å gå med å fortære de siste julekakene som var tatt med, kunne vi komme i gang med teleskopet – det 40 cm store Vega-syd-teleskopet (16" Meade LX200 GPS). Jupiter stod selvfølgelig øverst på listen. Den står høyt og fint på kveldshimmelen nå. Det fascinerer alltid å kunne studere belter og soner i Jupiters skydekke, samt de fire galileiske månene.

Siden det var flere ferske observatører denne gangen, valgte vi å prioritere stort sett klare deep-sky-objekter. Vi startet med et smykkeskrin av stjerner i dobbelthopen i Perseus, og fortsatte deretter med Store kulehop i Herkules, M13. På en god, mørk natt kan man se hopen uten kikkert, som har lysstyrke 5,8. Den inneholder omtrent 300 000 stjerner. M92, som ligger like ved, ligger ikke langt bak med lysstyrke på 6,3.

Så siktet vi inn mot Oriontåken (M42), kanskje det mest spektakulære deep-sky-objektet på himmelen. Den ligger like utenfor «stuedøren» vår, 1400 lysår borte og med en radius på rundt 12 lysår. Oriontåken består av varm hydrogengass (H II) og støv. Det er flere unge O-stjerner og T Tauri-variable der. Trapeset er en struktur som dannes av fire stjerner sentralt i tåken.

Så viste vi fram Ugletåken (M97), som er et spennende eksemplar av en planetarisk tåke i Store bjørn, en rest etter en novaeksplosjon, omtrent 2000 lysår borte. Den har en omtrent sirkulær struktur med et litt irregulært indre. Med to mørkere områder som likner på øyne, ser tåken ut som hodet til en ugle. Deretter fulgte vi opp med Krabbetåken (M1) som jo er en rest etter en spektakulær supernovaeksplosjon. Den var et viktig objekt som ledet astronomer fram til erkjennelsen av at slike tåker er rester etter supernovaeksplosjoner. Den har også vært avgjørende for vår forståelse av pulsarer.

Vi beveget oss videre utover i universet og betraktet galaksene M81 og M82 i Store bjørn. Spiralgalaksen M81 er også kjent som Bodes galakse etter oppdageren Johann Elert Bode i 1774. Den er en av de lyssterkeste galaksene sett fra Jorden med en lysstyrke på 6,9, og nummer seks på himmelen målt etter visuell lysstyrke. En halv grad nord for M81 finner vi M82, også kalt Sigargalaksen på grunn av sitt spesielle utseende. Den ble også oppdaget av Johann Elert Bode i 1774. M82 er også klar med lysstyrke på 8,4. På grunn av eksepsjonelt høy, nærmest eksplosjonsartet, produksjonstakt av nye stjerner (starburstgalakse) er den fem ganger så lyssterk som Melkeveien.

Etter den etterlengtede suksessen på denne observasjonskvelden, ser vi fram til å kunne fortsette å glede oss over mørk og klar vinterhimmel. Vi prøver igjen fredag 2. februar med lørdag 3. som reserve.

- Rune Solberg