DSE ser total solformørkelse i Texas!

DSE gjorde det igjen! Mandag 8. april var DSE Ekspedisjon 2024 i Texas, like ved grensen til Mexico, for å observere en total solformørkelse. Dette var DSEs 11. solformørkelsestur og tiende gang på rad vi kunne se hele eller de viktigste delene av en solformørkelse. Et stormsystem var varslet for Texas og større deler av østlige USA i dagene omkring 8. april, og med nettopp 8. april som dagen da stormsenteret skulle være kraftigst. Heldigvis svekket det seg mye i forhold til de første værvarslene, og med de mest gunstige værforholdene i USA nær grensen til Mexico i Texas. Vi fikk se glimt innimellom fra den partielle fasen før totaliteten. Under den totale fasen fikk vi se det meste, og i perioden med utgående partiell formørkelse fikk vi litt lengre perioder med lite nok skyer til å følge med på utviklingen.

Vi fløy fra Oslo til Houston lørdag 6. april og reiste derfra med turbuss til San Antonio i Texas. Grytidlig om morgenen 8. april kjørte vi videre mot grensen til Mexico og etablerte oss på vår reserverte observasjonsplass ved flyplassen i Radar Base litt nord for Eagle Pass. På formiddagen satt vi opp teleskoper og instrumenter klar til den partielle fasen som startet kl. 12.10 (lokal tid). Den totale formørkelsen ble innledet med den spektakulære diamantringen kl. 13.27. Her ved grensen til Mexico varte totaliteten 4 minutter og 27 sekunder, bare ett sekund mindre enn punktet for maksimal varighet i de sentrale deler av Mexico. Dette ble noen intense minutter! Det ble plutselig mørk himmel, og Venus tittet frem gjennom tynne skyer. Det ble kjøligere, og fuglene sluttet å synge. Totaliteten avsluttet med en ny diamantring. Den andre partielle fasen avsluttet kl. 14.51.

På DSE Ekspedisjon 2024 gjør vi oss også bedre kjent med tre av fire bemannede måneraketter. Alle tre er/har blitt produsert og skutt opp i regionen omkring Mexicogolfen. Så langt har kun en av dem sendt mennesker til Månen, og det var Saturn 5 med Apollo for over 50 år siden. En av rakettene har sendt et romskip som kunne ha vært bemannet til Månen. Det var Artemis 1 som ble sendt i bane rundt Månen med SLS (Block 1). I 2025 er det meningen at den faktisk skal sende mennesker i bane rundt Månen. Så har vi Starship som skal reise til Månen med et månelandingsfartøy som skal brukes til USAs neste månelanding, etter planen med Artemis 3 kanskje allerede i 2026. Videre har vi Sovjetunionens N1-rakett som konkurrerte med amerikanernes Saturn 5 om å landsette de første mennesker på Månen. Disse fire rakettene er verdens største bæreraketter.

På ekspedisjonen gjør DSE seg kjent med den historiske Saturn 5-raketten og Apollo-programmet, og ikke minst det nye måneprogrammet der mennesker skal tilbake til Månen med Artemis. Og sist, men ikke minst, har vi Starship som bygges av Elon Musks romselskap SpaceX, verdens største månerakett. Den er nå under «innkjøring», og vi skal se rakett nr. fire som nå klargjøres for oppskytning. De spennende stoppestedene for å gjøre oss nærmere kjent med det gamle og det nye måneprogrammet blir Star Base ved Boca Chica nede ved Mexicogolfen og grensen til Mexico, Johnson Space Center i Houston som står for treningen av astronauter og ledelsen av bemannede romferder fra bakkekontrollen, Michoud Assembly Facility hvor hovedtrinnet til den gigantiske bæreraketten SLS bygges, Stennis Space Center i Mississippi hvor rakettmotorene prøvekjøres før de tas i bruk, Marshall Space Flight Center i Huntsville i Alabama der man har ledet utviklingen av de fleste rakettene for bemannet romfart i USA og til slutt «prikken over i-en», Kennedy Space Center ute ved østkysten i Florida, verdens største oppskytningsbase, der turen avsluttes 19. april.

- Rune Solberg