Farvel til kometen

Fredag 17. februar var det varslet kraftig regn hele dagen, mens utsiktene til observasjonskveld så bedre ut for lørdagen. Men været er lunefullt, og meteorologene lovet utpå fredagen plutselig en fin klarværskveld etter styrtregnet. Nå så utsiktene til godt vær lørdag kveld ut til å bli dårligere, så vi slo til fredag. Det viste seg lurt, for fra 20-21-tiden ble det klart og veldig god sikt, som det ofte blir etter et stormfullt uvær. Vinden var heller ikke kraftig, selv om det var varslet «etterdønninger» etter uværet «Otto». De syv fremmøtte fikk en flott observasjonskveld, inklusive våre danske gjester.

Mye spenning knyttet seg til kometen C/2022 E3 (ZTF), som i løpet av en drøy måned har vært et flott skue på himmelen. Den er nå er på full fart utover i Solsystemet. Den befant seg i Tyren under observasjonskvelden, vest for Orion, og like ved Hyadene. Lysstyrken lå nå på rundt 6,3. Kometen var tydelig svakere enn for et par uker siden, og fylte ikke lenger hele feltet til Vega-nord-teleskopet med laveste forstørrelse. Mot slutten av februar vil den befinne seg et par grader nord for himmelens ekvator, rundt 15 grader vest for de tre stjernene i Orions belte. Lysstyrken har da minket ytterligere til 7,5.

Hvor gode forholdene var denne kvelden fikk vi bekreftet da vi observerte Oriontåken (M42). Hele feltet til okularet ble fylt av tåken, og vi kunne se lyssvake områder som ikke lot seg se på forrige observasjonskveld, selv om det da også var helt klart. Det praktfulle skuet av varm hydrogengass (H II) og støv ligger like utenfor «stuedøren» vår, 1400 lysår borte og med en radius på rundt 12 lysår.

Et annet objekt som også avslørte hvor gode forholdene var, var Krabbetåken (M1). Mens vi på observasjonskvelden i januar knapt kunne se konturene av tåken, kom den nå klart og tydelig fram, også med strukturer. Tåken er gass- og støvrester fra en supernova av type II som eksploderte i år 1054. Eksplosjonen ble observert av datidens kinesiske astronomer, som merket seg en ny stjerne som var synlig på himmelen om dagen i omtrent en måned. Krabbetåken ligger omtrent 6500 lysår unna og befinner seg like ved det ene «hornet», Zeta Tauri (Tianguan), i stjernebildet Tyren. Pulsaren i sentrum av tåken, ble først identifisert i 1967. Tåken fikk navnet sitt av William Parsons Rosse i 1848.

Med så gode forhold måtte vi må selvfølgelig også se på vår store nabogalakse Andromedagalaksen (M31) drøyt 2,5 millioner lysår borte med anslagsvis 1000 milliarder stjerner og lysstyrken er på 3,44. Her var det også rikelig med finstrukturer å se denne kvelden.

Noen åpne stjernehoper ble det også. Dobbelthopen i Persevs, dvs. stjernehopene NGC 884 og NGC 869, befinner seg henholdsvis 7 600 og 6 800 lysår unna. Villandhopen (M11), med lysstyrke 5,8, kunne lett ses med det blotte øyet. Denne store, åpne hopen med en vinkeldiameter på nesten 23′ ligger i stjernebildet Skjoldet. Den ble oppdaget av Gottfried Kirch i 1681. Begge hopene var som smykkeskrin å se på gjennom teleskopet.

Det eneste som skuffet oss denne kvelden var Mars. Selv om atmosfærens transparens var nærmest perfekt, så var det mye lufturo (dårlig «seeing») etter uværet Otto. Det var ikke mulig å se noen detaljer denne kvelden.

Vi ga oss rundt midnatt etter 3-4 flotte timer under en gnistrende vinterhimmel med temperaturer litt over null grader.

- Rune Solberg

6 gode grunner til å bli medlem

  1. Medlemsbladet Astro Rapport gis ut 4 g. pr år
  2. Godt utstyrt observatorium NOVA
  3. Flere typer arrangementer som passer for alle aldre
  4. Forening for både romfarts- og astronomiinteresserte
  5. Medlemmer med høy kompetanse, som de gjerne deler av
  6. Sosiale sammenkomster hvor vi treffes rundt en felles interesse
Loading ...